Uten tittel I

Ekstasen er over for denne gang.
Det kunne vært uendelig mye verre.
Summingen og uhindret flyt dysser meg ned.

Skyggespill, glidende og sakte,
preger det mørke rommet.
Jeg er tilbake til start, terningen avgjør.

Galskap og fornuft, hånd i hånd.

Ingenting

Jeg tror deg ikke lenger.
Det er ingenting, det føles i hvert fall ikke sånn.

Jeg er trøtt, jeg gir opp.
Det er slutt.
Men det gjør ingenting, det føles godt.

OK? Ja, nå er jeg det.

Stjernetegn

Til Anne Marte

Et lys er slukket, en evig stjerne er tent.
Livet ble kort, lykken ble lang.
Det er urettferdig og vondt.
Du har elsket og er blitt elsket. Du er elsket.
Vi vil aldri få svaret på hvorfor det ble du.
Trøsten er mager, du levde bredt.
Du skulle levd så uendelig mye lengre.

Du er i himmelen nå, det er noen andre som trenger deg.
Likevel er det meningsløst, du skulle vært her.
Men vi er sammen, vi vil nok sees.
Takk for alt. I våre hjerter vil du alltid være nær.

Oslo, juni 2008

Denne sangen vil alltid minne meg om deg: http://www.youtube.com/watch?v=5eTQvPHYhms

Blaff

Varmt og godt, en stakkars stund
i det store og hele
Sammen på en strand, med hjertet i hånd
Bølger i vannet, ringer på land
Et grønt vindpust blir mer og mer blått,
forsvinner
Du var et blaff, håpefullt
og flott

Oslo, mai 2008

Natt

Striper og lysglimt i en natt som mykt og lavmælt puster ut sine lyder. Stiller gater forstyrres av ensom trafikk. Taktfaste skritt setter spor på tørr asfalt, og gir gjenklang i den nesten tause natten. Når du lytter hører du deg selv. Inne lager huset kroppslige lyder. Sammen spiller de en nattlig melodi.

Oslo, april 2008

Sommerfugl

Fargerik, men ikkje utenpå. Vingeslag skaper bølger, i hvert fall håp. Sårbar og fredsommelig, en klar karakter. Typologier e meislet inn i historien, et mønster begynner å ta form.

Spørsmål om likhet og ulikhet. Dette e mitt hjem, mitt liv. Tenk om svaret ikkje finnes. Kanskje e eg naiv, det e mange veier igjen. Nokke sier meg at det aldri tar slutt. Eg trekker pusten og e i drift.

Oslo, februar 2008

I mellom

Tilstede i et gjennomsiktlig skall, kontakten e et enveis speil. En gylden middelvei på betryggende avstand. Et sted i mellom skjærer det seg. Som en motpols magnet går alt med i dragsuget.

Nokke tar form. En boble slipper taket, den neste e på vei. Eg skjønner korfor, eg har ikkje nokke valg. Eg har ventet på dette øyeblikket. Det tar tid, men det føles godt.

Oslo, februar 2008

Utilstrekkelig

Eg trodde eg var annerledes, men eg tar feil.

Eg sa eg hadde landet, men eg flyr fortsatt.

Eg følte mot, men eg e redd.

Eg var nær, men eg e langt unna.

Eg vil ha deg, men eg dropper oss glatt.

Skulle ønske eg var en engel.

Oslo, januar 2008

Hvis eg bare hadde meg sjøl

Eg kan ikkje snu, ligger på alle fire i en ugrei stilling.
Det e trangt og klamt. Eg føler meg herjet.

"Denne vei," sier en stemme. "Eg skal redde deg." "Hjelp meg, la oss gå."
Spriten renner i årene, eg løfter meg sjøl.

Utslått, beseiret. På tide å stenge no. Eg ser et glimt i blinde,
eg jager drømmer.

Oslo, desember 2007

Numb

Eg e følelsesløs og nummen. Likegyldighet e det verste, men eg bader i det sjøl.
Eg tror ikkje eg har nokke på lager, stiller meg midt i, synder og bedrar, blottet for anger.

Det e pussig, alt føles tilgjort, et slag komfortabelt skall av gøy.
Men når alt kommer til alt e det bittert. Det koster nemlig for mye.

København, desember 2007

Mono

På tur i heisen, finner ikkje veien hjem.
Klokken e morgen, og eg leker med ord.

Pennen e mitt plekter, arket min gitar.
Melodien min e enkel, sangen for den som leser.

Oslo, november 2007

Sjelens liv

Har eg sviktet deg? Eg prøver å gjøre det godt.
Det e krig på innsiden, sett utenfra e det flott.

Tilfeldigheter og skjebnen spiller opp. Eg står langs veggen,
har blitt bedt opp til dans.
Gulvet venter, eg har fått en sjans.

Eg venter, men på ka?

Oslo, september 2007

Parallell

Eg føler meg dobbel,
som en skinnegang med to spor som følger hverandre i samme retning,
men som har ulike mål.

En skinnegang e ikkje annet enn en rekke av styrte tilfeldigheter,
der start og slutt e låste og absolutte sannheter.
Alt i mellom skjer underveis.

Oslo, august 2007

Sår

Eg svelger unna,
skuffelsen e som en stor stein, det går hardt for seg.
Vi lander hver for oss. Eg svelger motvillig.
Kjærligheten gjør det ikkje enklere.

Du sier du hadde elsket meg hvis du kunne.
Du sier du ikkje vil gjøre meg ondt.

For deg har kjærligheten tatt slutt.
For meg har den nettopp begynt.

Mandal, juli 2007

Barfly

Eg drikker rødt og brunt.
Det e min medisin,
mine tankers avgrunn,
min kortsiktige flukt.
Det gir næring til følelsen av ensomhet,
og erkjennelsen av savn.

Du skinner i gjennom.
Eg tar sats, men klarer ikkje å slippe taket.

Mandal, juli 2007

Plysj

En drømmeverden i plysj.
Følelsen av å være et annet sted.

Myk landing,
i motsetning til alt det harde.

Drømmen om det myke,
i konflikt med opplevelsen av det som faktisk e.

En tilstand, en realitet.

Oslo, juni 2007

Grus

Dør hen,
nesegrus beundring i omvendt forstand,
faller hardt,
faller fort.

Du var der,
du e der,
du forsvinner gradvis.

Grus blir til sand som forsvinner.

Oslo, juni 2007

En nydelig liten link som vekker minner

http://www.youtube.com/watch?v=EqQASuyqgGA

Flukt

Eg e redd for å tape, redd for å tape i kjærlighet.
Egentlig e eg vel redd for å miste,
miste nokke eg engang hadde uten å skjønne det,
eller uten å ville skjønne det.

Dramatisk e det ikkje, men følelsesmessig tøft.
Det e på tide du innser, men eg vet det ikkje e lett.

Det e naturlig, det e fint.
Kan vi begynne på nytt?
Kan vi ta tilbake det vi hadde?

Korfor skal det være så vanskelig å finne hverandre?
Eg har funnet deg.
Finner du meg?

Oslo, februar 2007

Det var dette med kjærlighet då...

Eg har innsett det eg i grunn har innsett en stund,
eg har funnet kjærligheten, det vil si at eg har funnet hon, den egentlige og gamle kjente hon.
Det e bare en hake, hon har ikkje funnet meg, eller kjærligheten til meg,
eller kanskje hon ikkje vil eller kan finne meg.
Det e klassisk, det e kjent, det e nært, men akk så fjernt.
Eg vil bare ha et svar, et etterlengtet kyss og myke lepper. Naturlig som det e.
Korfor skal det være så jævlig vanskelig? Korfor måtte eg være så sein?
Og korfor skal eg gi opp, det e i hvert fall ikkje det eneste rette.
Det e nemlig hon...den rette og den eneste ene...

Eg står klar, finn meg og se meg, eg har så definitivt funnet deg...